Ole Jacob Sending

Forskningssjef, Norsk utenrikspolitisk institutt, NUPI

European Green Deal (”Grønn Giv”) – som ble lansert på tampen av 2019 – er ikke bare en klimastrategi, men en strategi for økonomisk vekst og konkurranseevne: Den såkalte taksonomien skal vri investeringer mot grønn energi, og grensejusteringsmekanismen (Carbon Border Adjustment Mechanism – CBAM) er en klimatoll for å forhindre konkurransefortrinn fra land med mindre ambisiøse klimatiltak.

En av president Bidens første handlinger som president var å melde USA inn i Parisavtalen igjen. Han har gjort tidligere utenriksminister John Kerry til sin klimautsending og plassert ham i sitt Nasjonale Sikkerhetsråd, og har etablert et nytt kontor i Det Hvite Hus som skal koordinere en ”whole-of-government” tilnærming til klima.

Konsekvensene vil merkes på alle politikkfelt, og vil utfordre hvordan norsk forvaltning håndterer klimaspørsmål.

Ole Jacob Sending, forskningssjef, NUPI

Både USA og EUs klimapolitikk representerer noe nytt, for klima plasseres nå som et definerende mål for all politikk. For Norges del vil EUs Grønn Giv ha størst betydning. EU er nå i ferd med å gå gjennom alt av regler, innkjøps- og tilskuddsordninger med sikte på å revidere dem med et grønt fokus.

Visse av disse vil få betydning direkte via EØS-avtalen, mens andre vil få konsekvenser gjennom Norges samarbeid med EU på energi og klima. Konsekvensene vil merkes på alle politikkfelt, og vil utfordre hvordan norsk forvaltning håndterer klimaspørsmål, ikke minst ved at den gjøres gjeldende på nær sagt alle politikkfelt.

Dette politiske taktskiftet reflekteres også i hvordan markedsaktører allerede har endret adferd, med en markant oppsving i investeringer i grønn teknologi og tilpasning til et fremvoksende paradigme med sirkulær økonomi og grønn energi.

En vedvarende politisk konfliktlinje vil i mange land være knyttet til fordeling av byrder og omstillingskostnader mellom grupper i befolkningen. I en rekke EU land der energimiksen for eksempel fortsatt består av store mengder kull, vil dette prege offisiell politikk, som også kan forsinke elementer av EUs Grønn Giv.

EU vil på sikt ut av gass, og Norge mister da sitt viktigste marked for gasseksport.

Ole Jacob Sending, forskningssjef, NUPI

Både USA og EUs klimapolitikk har også en geopolitisk dimensjon. Selv om EU nylig har inngått en handelsavtale med Kina og er mer forsiktig i sin kritikk enn USA, så er vektleggingen av sirkulær økonomi og grønn teknologi også ment å redusere den økonomiske avhengigheten av Kina.

Et sentralt spørsmål vil derfor være hvorvidt klima kan være et spørsmål hvor EU, USA og Kina kan finne sammen og enes om ambisiøs politikk, eller om også klimaspørsmål politiseres og leses inn i en allerede pågående rivalisering (særlig mellom Kina og USA).

For Norges del innebærer dette taktskiftet i klimapolitikken i EU og USA økt økonomisk og politisk risiko. Når klima blir viktigere for andre land, er posisjonen som olje- og gassprodusent mer utsatt. EU vil på sikt ut av gass, og Norge mister da sitt viktigste marked for gasseksport.

For å opprettholde gode relasjoner til nære allierte, og vinne gehør hos sentrale EU land, vil Norge måtte navigere i et landskap hvor grønn omstilling og teknologi er hard valuta.

Les flere kommentarer om internasjonale spørsmål: