Gjesteinnlegg: Sigrun Gjerløw Aasland, leder i Miljøstiftelsen Zero.

I Hurdalsplattformen har regjeringen satt som mål å kutte norske utslipp med 55 prosent innen 2030. I 2050 skal utslippene være null. Det betyr en skikkelig knekk i utslippskurven. Norske rederier og maritim leverandørindustri har alt å vinne på å gå foran og ta lederskap i kampen mot klimautfordringene. Da trengs større fart, og mer politikk. 

Den gode nyheten er at teknologien er på god vei, med rask utvikling i nærskipsfarten de siste årene, og store muligheter innen batteri, hydrogen og ammoniakk. Langdistansetransporten trenger videre teknologiutvikling, og hele skipsfarten trenger mer politisk drahjelp. Tre grep er avgjørende for å få fart på det grønne skiftet til sjøs. 

Norske rederier og maritim leverandørindustri har alt å vinne på å gå foran og ta lederskap i kampen mot klimautfordringene.

Sigrun Gjerløw Aasland, leder i Miljøstiftelsen Zero

For det første må klimakrav i offentlige innkjøp, konsesjoner og reguleringer strammes til. Teknologiskiftet i fergetrafikken er en av de største suksessene i norsk klimapolitikk, og viser kraften i modige offentlige anskaffelser og strenge klimakrav. Her har politikerne satt fart på nullutslippsteknologi, både batterier og hydrogen, og sørget for at norsk maritim leverandørindustri er verdensledende også uten fossilt drivstoff. 

Nå må andre skip følge etter. Fiskeoppdrett og petroleumsvirksomheten er åpenbare kandidater for krav om nullutslipp. Offshoresegmentet ligger langt framme i teknologiutviklingen og det bør nå innføres krav til nullutslippsløsninger, slik det er gjort flere politiske vedtak om. På Kystruten bør det allerede nå stilles krav til nullutslipp for neste anbudsperiode, og miljøbonus på dagens kontrakt må gjennomføres. 

For det andre må det grønne lønne seg. I maritim sektor, som på mange andre områder, er mye av teknologien klar, men for dyr. Flåtefornyelse koster, infrastruktur mangler, og fornybare drivstoff er dyrere enn fossile. Økt CO2-avgift og økt volum av fornybare drivstoff vil gradvis redusere merkostnaden, men i dag er prisen for høy for de aller fleste. Vi trenger virkemidler som avlaster i en mellomfase. Det seneste eksempelet på uforutsigbarhet som kan bremse det grønne skiftet er Veidekke, som i januar la planene om hydrogenskip på is.

I ZERO har vi tatt til orde for differansekontrakter, der myndighetene dekker merkostnaden for produksjon av fornybart drivstoff mot fossilt. Når prisbildet endrer seg, vil også virkemiddelet kunne fases ut. I tillegg bør regjeringen åpne for å bruke midlene fra CO2-avgiften, som skal øke til 2000 kr/tonn til 2030, til investeringer i klimaløsninger.  

For det tredje trenger vi forpliktende avtaler mellom myndigheter og næringsliv. Det er bra at regjeringen sier de vil inngå partnerskap med næringslivet for å øke eksport, skape arbeidsplasser og kutte utslipp. Slike avtaler må være gjensidig forpliktende både når det gjelder utslippskutt og virkemidler. De må øke forutsigbarheten for både store og små maritime aktører, og de må på plass raskt.

Et maritimt klimapartnerskap kan gå foran og vise vei, og gi nødvendig styringsfart til det grønne skiftet, både på havet og på land.