Gjesteinnlegg: Hilde Nagell, rådgiver i Tankesmien Agenda 

I romanen «Katedralen» av Ken Follett bestemmer kongen at det skal bygges en katedral i Kingsbridge, et ganske øde sted. Kongen ville at det skulle være et praktfullt og stort bygg som skulle strekke seg mot himmelen. Det fikk ingeniørene og steinhuggerne til å bygge på nye måter, og de konstruerte buespenn og vinduer ingen tidligere hadde sett maken til.

Innovasjon, arbeidsplasser og nye virksomheter oppsto fordi kongen hadde gitt dem et samfunnsoppdrag, uten å gi en detaljert oppskrift. Det er en måte å tenke på som også passer dagens samfunn. Ifølge den kjente britisk-italienske økonomen Mariana Mazzucato bør næringspolitikken i dag nettopp definere noen «missions», eller samfunnsoppdrag. Samfunnsoppdrag skaper ny etterspørsel og koordinerer ulike aktørers innsats, samtidig som det gir næringslivet forutsigbarhet og stabile rammebetingelser, og bidrar til å avlaste risiko. Et åpenbart område for slike oppdrag i Norge, er havet.

Slik kan en ny havsatsing se ut

Norske bedrifter er veldig fremoverlente. De vil ikke bli detaljstyrt, men stadig flere etterlyser politisk ledelse, tydelige forventninger og mer forutsigbarhet.

Et samfunnsoppdrag bør være bærekraftig forvaltning i hele Norges maritime økonomiske sone. Sammen med 13 andre land har Norge forpliktet seg til å forvalte havområdene sine 100 prosent bærekraftig innen 2025, og i april 2021 kom det en stortingsmelding om en helhetlig bevaring av maritim natur. Dette arbeidet må nå følges opp. Regulering og mer bærekraftig bruk skaper i seg selv nye arbeidsplasser, og kan bli en viktig eksportartikkel for Norge. Ny teknologi som droner og sensorer i kombinasjon med maskinlæring og kunstig intelligens kan bidra til å overvåke og kontrollere forholdene i havet.

Et andre samfunnsoppdrag kan være produksjon av bærekraftig fôr basert på norske ressurser, noe regjeringen allerede har lovet i Hurdalsplattformen. Det å tenke ut fra samfunnsoppdrag betyr å se hele verdikjeder i sammenheng: Hvis vi skal ha en bærekraftig havbruksnæring må vi sørge for bærekraftig fôr.  Når staten stimulerer til økt produksjon av norskprodusert bærekraftig fôr, kan det gi nye arbeidsplasser.

Et tredje samfunnsoppdrag kunne være kampen mot havplast. Plastforurensing utgjør en betydelig trussel mot mennesker og miljø. I februar vedtok FNs miljøprogram en ny avtale om å stoppe plastforurensing i verden. Myndigheter, privat sektor og sivilsamfunn må samarbeide om dette. Her har Norge allerede mye teknologi og kompetanse som kan gi støtet til innovasjon og skape nye arbeidsplasser.

Et fjerde samfunnsoppdrag er grønn skipsfart. Regjeringen sier i Hurdalsplattformen at de vil legge frem en grønn omstillingspakke for klimavennlig omstilling av skip. Når man setter ulike virkemidler sammen under et felles mål kan utrolige ting skje. Innkjøp på fergesiden kombinert med vedtak om nullutslipp i verdensarvfjordene har for eksempel bidratt til rask utvikling av batteri og hydrogenteknologi i nærskipstrafikken. Lengre sjøreiser er litt mer krevende, og her trengs flere virkemidler.  Norske skip har gode forutsetninger for å kunne levere på dette.

Skjær i sjøen

Det er virkelig et hav av muligheter. Men det finnes også skjær i sjøen.

Den største utfordringen er antagelig koordinering. Tankesmien Agenda har tidligere foreslått at det opprettes et havdepartement. Slik ble det ikke. Men vi fikk en havminister. Riktignok med en bindestrek. Bjørnar Skjæran er Fiskeri- og havminister. Han har fått ansvaret for kystforvaltning, maritim politikk, grønn skipsfart og koordinering av det nasjonale havarbeidet. Dermed har hans departement fått tilført betydelig nye oppgaver. Hvordan sikre at det ikke bare blir hver sektor og næring som går i dialog og setter mål om utslipp, men at man jobber sammen om noen felles mål? OECD påpeker at Norge trenger en agenda-settende mekanisme som gjør det mulig å sette felles mål og trekke i samme retning.

En annen utfordring er det som gjerne kalles rent seeking, eller tilkarringsvirksomhet på norsk. Hvordan hindre at sterke aktører får sette agenda og definere betingelsene? Shell, Aker og Equinor har store penger til det grønne skiftet. Industrigigantene viser vilje til å gå foran. Det blir viktig å sørge for like konkurransevilkår, stor åpenhet og bred dialog omkring samfunnsoppdragene.

En tredje utfordring er finansiering.  Klimapartnerskap og støtte til det grønne skiftet kommer til å koste mye. Flere diskuterer et Co2-fond der klimaavgifter går til å finansiere grønn omstilling. Vi må også snakke mer om hvordan vi forvalter fellesskapets ressurser. Ressursene i havet tilhører oss alle. Det er derfor både rettferdig og fornuftig å innføre en grunnrenteskatt på denne naturressursen, som vi har gjort på olje og vannkraft.

I Europa gjennomføres nå ideen om samfunnsoppdrag i praksis. Slike oppdrag er bredere enn et enkeltvirkemiddel, men mer spesifikke enn samlede utslippsmål. Norge støtter EUS program med mye penger. Da er det viktig at vi også får støtte til gode norske prosjekter.

For å nå Parismålene må vi omstille oss, og oppgaven er formidabel.  Samfunnsoppdragene må utformes som forpliktende mål og samarbeid mellom myndigheter og næringsliv, og involvere partene i arbeidslivet i oppfølging av fremdrift. En storsatsing på bærekraftig hav og kyst vil motvirke klimaendringene og stanse tap av artsmangfold, samtidig som det skapes nye og grønne jobber. Forventingene til at regjeringen følger opp er nå store.